Vurdering av skipstrafikk i Arktis

Framsenteret

Mange medieoppslag gir inntrykk av at skipstrafikken i Arktis vil øke kraftig. Står vi foran et snarlig gjennombrudd?

Forskning på isforholdene i Polhavet blir viktig i årene framover. Bildet viser MV "Nordic Barents" på vei fra Kirkenes gjennom nordøstpassasjen til Kina med 41.000 tonn malm fra Sydvaranger Gruve AS. Bildet er tatt fra den russiske atomisbryteren 50 Let Pobedy som eskorterte skipet gjennom passasjen i september 2010. Foto: Tschudi Shipping.

Av Gunnar Sander, Seniorrådgiver Norsk Polarinstitutt og nestleder i Framsenterets forskingsflaggskip "Havisen i Polhavet, teknologi og avtaleverk".

 I 2009 seilte to skip fra rederiet Beluga fra Korea til Novvy i Sibir for å levere utstyr til industrien, før de fortsatte videre til Rotterdam. I august 2010 fraktet en Liberia-registrert båt 70 000 tonn flytende gass fra Murmansk til Kina. Noen uker senere seilte Tchudi shipping 40 000 tonn jernmalm fra Kirkenes til Kina.

Slike seilaser har fått store medieoppslag. Vi har ofte fått tegnet et bilde av at havisen forsvinner raskt, det er mye kortere å seile Nordøstpassasjen enn gjennom Suez-kanalen, og nå kommer den store omleggingen av verdens skipsruter. Mange av de større havnebyene langs norskekysten prøver å posisjonere seg for at skipene skal anløpe hos dem; Tromsø har for eksempel planer om en større havneutbygging. Men hvor sikre er visjonene om storstilt arktisk skipsfart? Står vi foran et snarlig gjennombrudd så det bare er å sette i gang å investere?

Råvarer skipes ut

Alle de omtalte seilasene er trafikk til og fra havner i Arktis – ofte kalt destinasjonstrafikk. Den viktigste grunnen til trafikken er utskiping av råvarer fra Arktis, som metaller, petroleum, fisk og tømmer. I tillegg trengs det varer inn; gruver og petroleumsfelt må ha maskiner og utstyr, og bosettingene trenger forsyninger utenfra for å klare seg.

Gruvedrift

Det pågår allerede gruvedrift med utskiping av malmer mot arktiske farvann i Norge (Kirkenes), Russland og Canada. Interessen for å lete etter og bygge ut nye forekomster er stor med økende priser på verdensmarkedet. Prisen på jernmalm er for eksempel fordoblet de siste to årene og gjør det interessant å forsøke å utvikle en av verdens største forekomster på Baffin Island i Canada. Grønland har store forventninger til nye funn, mens både Finland og Sverige satser stort på gruveindustri, som også kan skipes ut havner i nord.

Olje og gass

Forventningene til at det skal finnes mye olje og gass er også store. Et mye sitert anslag sier at 13% av verdens uoppdagede reserver av olje og 30% av gassen kan ligge i Arktis. Russland har de suverent største reservene, både påviste og mulige. Foreløpig foregår utvinningen i Arktis nesten bare på land, med norsk aktivitet i det relativt sett varme Barentshavet som det viktigste unntaket. Produksjonen både i Russland og Alaska transporteres sørover via rørledninger. Men russerne frakter også ut olje fra felt i Sibir med skip.

Den trafikken har blitt fulgt nøye av norske myndigheter ettersom ruta vestover følger Norskekysten hvor en ulykke kan få alvorlige følger. Fjorårets seilas til Kina viser imidlertid at russerne også prøver å utvikle skiping av petroleum østover.

Skipstrafikk knyttet til petroleum vil vokse enda mer når virksomheten på lengre sikt antas å flytte til havs, hvor de største reservene ligger. Utvikling av slike felt vil støte på store tekno-logiske utfordringer, strenge miljøkrav og ikke minst krav til kutt i kostnadene dersom det skal bli mer lønnsomt enn lettere tilgjengelige felt. Det gigantiske gassfeltet Shtokmann i russisk del av Barentshavet vil bli en viktig milepæl når det en gang kommer i produksjon.

Her vil valget mellom transport med rørledning eller nedkjøling av gassen (LNG) få stor betydning for hvor stor skipstrafikken blir. Dersom det finnes olje i havet, er bøyelasting med skip den billigste og foretrukne løsningen for selskapene, slik Goliat-utbyggingen illustrerer.

Drivkreftene som ligger i det som er beskrevet her gjør at det er sannsynlig at skipstrafikken til og fra Arktis vil vokse, og at den kan vokse kraftig gitt at det blir mulig å seile i disse farvannene .

Transittrafikk

Hva så med gjennomgangstrafikk over Polhavet? Her beveger vi oss over i en langt mer usikkert farvann.

Isforholdene

Isforholdene er en helt grunnleggende forutsetning, både for destinasjons- og transittrafikk. Ofte snakkes det om at Polhavet vil bli isfritt. Det kan lett skape misforståelser. Det vi har sett er at den årlige sommersmeltingen etterlater større områder av mer eller mindre åpent farvann før innfrysingen for vinteren setter inn igjen. Samtidig er tykkelsen på isen redusert. Større områder er de siste årene dekket av tynn ettårsis istedenfor tykkere og fastere flerårsis.

Dermed kan skip lettere forsere også isdekte områder. Hvor fort isen vil trekke seg tilbake og tynnes er det for øyeblikket ingen som kan forutsi sikkert. Mens globale klimamodeller for noen år siden pekte mot et ”isfritt” sommer-Polhav på slutten av dette århundret, har den raske smeltingen siden 2007 gjort at vi ikke kan utelukke at det kan skje første gang allerede om et par tiår. Uansett må vi regne med store variasjoner mellom kalde og varme år.

Det må understrekes at vinterisen ikke trekker seg tilbake i samme omfang som sommerisen. Polhavet vil fortsatt være en ”fryseboks” om vinteren som produserer store mengder is som skipstrafikken må tilpasse seg, året rundt. Drivis kan være en alvorlig risiko langt utenom isdekte farvann .

Isforholdene får også stor betydning for kravene til skip, måten transportene organiseres og dermed også kostnadene. Skip som skal seile i is må forsterkes, ha spesialutrustning og mannskap som er trent for forholdene. Spesialdesignede isgående fartøy er imidlertid dårlig egnet for å seile i rom sjø og får et høyere forbruk av drivstoff enn vanlige skip.

Et alternativ er derfor å bygge skip som bare skal seile i isfylte farvann og basere logistikken på omlasting av gods i begge ender av Polhavet. De finsk-designede skipene til det russiske gruveselskapet Norilsk-Nikkel  viser at slike skip til og med kan klare seg uten isbryterstøtte. Men hvis isegenskapene ikke er gode nok til å operere i vinterhalvåret, kan det bli nødvendig å legge dem i opplag.

Både slik sesongbruk og omlasting vil drive opp kostnadene. Det andre alternativet er derfor å bygge skip som er et kompromiss mellom kravene for is og åpent farvann. Skip med lavere isklasse har så langt blitt fulgt av isbrytere gjennom NØ-passasjen og har seilt i små konvoier selv om sommeren. Kostnadene til isbrytere på kommersielle vilkår er imidlertid meget høye, selv om russerne nå er opptatt av å sette mer konkurransedyktige priser.

Økonomien vil se langt mer lovende ut dersom isforholdene og isklassen på skipene gjør at de kan seile uten isbryterstøtte. Veritas har studert hvordan kombinerte skip kan designes og mener at det er teknisk mulig å få til i framtiden. Men de stiller et spørsmålstegn ved lønnsomheten.

Pålitelighet

Transporten av råvarer ut av Arktis vil være dominert av bulkskip; båter som er bygget for å laste store volumer av grus, væsker osv uten pakking. Internasjonal varehandel er derimot dominert av stykkgods- og containerskip. Denne trafikken stiller store krav til forutsigbare ruter. En av grunnene er at vareproduksjon er blitt skreddersøm og at lagerhold er redusert. Når du går til din lokale forhandler og bestiller en bil eller PC, så sendes ordren med dine spesifikasjoner til en fabrikk kanskje i Asia, og du forventer å få den levert kort tid etterpå.

Da tåles det ikke at leveransen blir forsinket fordi et fartøy har problemer med å forsere isen eller har gått på grunn i dårlig oppmerkede farvann. Ikke uventet viser en spørre¬under¬søkelse blant redere at de som driver med containertransport er meget avventende til arktisk skipsfart. Blant bulkrederne er det derimot større forventninger.

Fordelen med å velge Nordøstpassasjen framfor Suez-kanalen blir større jo lenger nord havnene ligger. Men spart avstand betyr ikke nødvendigvis like store besparelser i kostnader. Seilas i Arktis kan bety at man ikke kan seile like raskt, får ekstra utgifter til skip og logistikk og løper en større risiko for ulykker. Copyright: Veritas.

Alternative skiprsruter

Transittruter over Polhavet vil måtte konkurrere med andre alternativer. Det vi oftest får presentert, er sammenlikninger med andre seilingsruter. Ofte vises det da bare til de reise-relasjonene hvor innkortingen av avstand er størst, uten å ta med mangfoldet av aktuelle reiser hvor beliggenheten slår ulikt ut på hva som er kortest (se kart). Det mest interessante er imidlertid i hvilken grad redusert avstand over Polhavet også vil slå ut i reduserte kostnader. Hvis hastigheten må settes ned på grunn av is, eller det går med tid til omlastinger eller tidkrevende prosedyrer for å få lov til å seile i rutene, så reduseres gevinsten av avstand. Hvis rederne i tillegg drar på seg store ekstra kostnader til skip, mannskap eller forsikringer, ja da blir regnestykket enda mer usikkert. På toppen av disse tingene som det i prinsippet går an å ta inn i de økonomiske kalkylene, kommer den økte risikoen for ulykker med mulig tap av liv, last og fartøy.

Dette må veies opp i mot både kostnader og risiko ved de alternative rutene, enten det er avgifter for å passere Suez- eller Panamakanalen eller piratvirksomhet.

Jernbane

Hever vi blikket utover bare skipsfarten, så glemmes det ofte at skip også konkurrerer med andre transportformer. Riktignok er skip de store arbeidshestene i internasjonal godstransport som dominerer særlig på lange reiser mellom kontinentene. Men selv for denne trafikken er det en konkurranseflate særlig til jernbane. Mellom kystene av Nord-Amerika er det store kapasitetsbegrensninger på jernbanenettet.

Men med mer effektiv omlasting i begge ender og bedre kapasitet, kan kombinasjonen av tog og skip bli interessant mellom Øst-Asia/Vest-Amerika og Europa. Likeledes er det lansert planer om jernbaneutbygging mellom Asia og Europa. I Narvik har man sett for seg at byen kan bli et mulig knutepunkt i transport mellom Kina og Europa.

Nye transportmønstre

Mye av resonnementene om arktisk skipsfart tar utgangspunkt i at mønsteret for varehandel vil bli som i dag. Produksjon av varer er flyttet ut fra Europa og Nord-Amerika til særlig Asia, mens vi importerer produktene fra dem. Men vil det fortsatt være slik i framtiden? Mange scenario-studier har pekt på at den globaliseringen som har blitt bevisst stimulert av endrede ramme¬vilkår i verdensøkonomien, kan bli avløst av mer regionale økonomiske blokkdannelser. Vekst i befolkning og økonomi kan bety at landene i Asia vil handle med hverandre, mens handel med Europa blir mindre viktig for dem.

En annen endring er behovet for å kutte klimautslipp. Det kan bety at nye virkemidler vil gjøre det ulønnsomt å sende frossen rundfisk fra Nord-Norge til bearbeiding i Kina for at vi så skal importere fiskegratengen til våre frysedisker. Det vil også kunne bidra til å redusere den globale varetransporten.

Konklusjon

Det vil kreves mindre is og storstilt tilrettelegging om skipstrafikken i Polhavet skal vokse til større omfang. Transport av råvarer fra Arktis er den viktigste grunnen til at vi kan vente økt trafikk de nærmeste årene. Det vil ta mye lenger tid før verdens handelsruter eventuelt legges om så Polhavet også får stor transittrafikk. Men destinasjonstrafikken seiler allerede hele nordlige sjørute om sommeren og kan bane vei for transittrafikk.

Det er behov for å studere utviklingen av arktisk skipsfart nærmere. Beslutninger som er avhengige av store investeringer – som en havneutbygging eller oppbygging av et transportnett - vil ha behov for å treffe et marked og må vite mer om når man kan forvente hva. I lys av den økte destinasjonstrafikken haster det også å lage et sett av reguleringer og som kan sikre at skip vil seile sikkert og miljøvennlig. Dette er prioriterte oppgaver i Framsenteret sitt ”flaggskip Polhavet”.

---------

 :fakta

Rutene over Polhavet

Nordøstpassasjen går fra Barentshavet til Beringstredet langs kysten av Sibir. I russisk lovgivning kalles strekningen øst for Karaporten for den nordlige sjørute. Den henger sammen med et transportsystem opp elvene Ob, Jenisej og Lena, som forbinder kysten med den trans-sibirske jernbanen. Ruta går gjennom flere streder, noen av dem ikke dypere enn 10-15 meter. Russerne har forsøkt å utvikle sjøruta i mange tiår. Men etter Sovjetunionens sammenbrudd gikk trafikken kraftig ned. Det finnes flere havner med i alle fall noe maritime tjenester, og tilbys lostjeneste og en aldrende flåte av atomisbrytere som det nå er planer om å modernisere. Russerne markedsfører ruta aktivt internasjonalt for å få trafikken opp igjen.

Nordvestpassasjen er egentlig syv mulige ruter i streder og sund gjennom det kanadiske arkipelet og videre over Beauforthavet. Mye av farvannet er grunt og byr på store utfordringer for navigasjon. Isforholdene er også vanskelig¬e med de største ansamlingene i Polhavet av gammel, tykk is som kan blokkere sundene helt. Men variasjonen er så stor at det også har vært somre med åpent farvann. Passasjen er derfor temmelig uforutsigbar. Det finnes ingen havner eller annen infra¬struk¬tur tilpasset større skipstrafikk. Canada har dessuten vært lite interessert i å tillate gjennomseiling, dels på grunn av sin omstridte avgrensning av hele arkipelet som indre farvann, dels for å unngå forurensning.

Av disse to rutene, er det Nordøstpassasjen som i dag er det mest aktuelle alternativet for transittrafikk. Begge rutene krever store investeringer og tilrettelegging, bl.a. i kartlegging, merking, værvarsling, kommunikasjon, navigasjonsstøtte, loser, isbrytere, redningstjeneste, havner og mulighet for forsyninger og reparasjoner.

Direkteruter over Polhavet

Dersom det blir mulig å seile lenger inn i Polhavet, vil det bety at større skip kan seile siden det er dypere vann. Avstanden blir også kortere. Slike ruter vil gå nærmere Svalbard, som dermed kan bli interessant for redningstjeneste eller andre funksjoner. Mange redere vil foretrekke å seile i internasjonalt farvann rett over Polhavet fordi de frykter tidkrevende byråkrati, dyre avgifter og nasjonale krav til skipene fra Russland og Canada. Dermed vil det også bli viktigere å finne tilfredsstillende globale reguleringer av arktisk skipstrafikk gjennom FNs skipsfartsorganisasjon IMO. 

Les også kronikk av Jan-Gunnar Winther: Forskningsutfordringer i nord

Referanser:

Arktisk råd (2009): Arctic Marine Shipping Assessment

Veritas (2009): ARCON – Arctic Container prosjektet

Framsenteret, flaggskip “Havisen i Polhavet, teknologi og avtaleverk”.