Fairbanksmøte

Ny avtale om internasjonalt forskningssamarbeid i Arktis

Under Arktisk råds siste sesjon i Fairbanks, USA, undertegnet åtte land en ny avtale som skal styrke internasjonal arktisk vitenskapelig arbeid. Innholdet av av avtalen kan ha enorm betydning.

Brende avtale.jpg

Norges utenriksminister, Børge Brende, undertegner "Avtale om styrking av internasjonalt arktisk vitenskapelig samarbeid.” Avtalen ble undertegnet av de åtte utenriksministrene i Arktisk råd under ministermøtet i Fairbanks 11 mai i år. Frontfoto: Toppdelegatene på møtet i Fairbanks. Begge foto: Arktisk råd.

Av Alf Håkon Hoel, Fiskeriråd, ambassaden i Washington DC

Forskning i arktiske områder er krevende. Årsakene til dette er dels naturgitte, som store avstander og vanskelige klimatiske forhold. Men også menneskeskapte begrensinger vanskeliggjør blant annet utveksling av vitenskapelige data og transport av utstyr og prøver over landegrenser. Ikke minst Det internasjonale polaråret (2007-2009), som involverte tusenvis av forskere fra over 60 land, tydeliggjorde slike begrensninger. Dette hindrer utviklingen av vitenskapelig kunnskap om Arktis og gjør at beslutningstakere har et svakere informasjonsgrunnlag enn de ellers ville kunne hatt.

Ny avtale 

På bakgrunn av dette tok USA og Russland i 2013 et initiativ i Arktisk råd for forhandling av en internasjonal avtale om forskningssamarbeid, for å redusere slike hindre for forskningen i Arktis. Resultatet foreligger nå, i form av en “Avtale om styrking av internasjonalt arktisk vitenskapelig samarbeid.” Avtalen ble undertegnet av de åtte utenriksministrene i Arktisk råd under ministermøtet i Fairbanks 11 mai i år.

Det overordnete formålet med avtalen er å styrke samarbeid om forskning mellom de åtte medlemslandene i Arktisk råd (Norge, Sverige, Finland, Russland, USA, Canada, Danmark/Grønland og Island) for slik å få en mer effektiv kunnskapsutvikling om Arktis. Avtalen dreier seg ikke om forskningsmessige prioriteringer som sådan, men om tilrettelegging gjennom reduksjon av hindre for gjennomføring av forskningen.

Infrastruktur

De sentrale bestemmelsene i avtalen handler for det første om hvordan forskere, utstyret deres, prøver, og så videre, lettere kan komme inn i og ut av land. Dette er en velkjent materie for alle som har vært involvert i internasjonalt forskningssamarbeid i nord og et viktig grep for å støtte opp under samarbeid mellom forskere over landegrensene.

Ny Ålseund oversikt_650x487.jpg

Ny-Ålesund. Foto: Helge M. Markusson, Framsenteret.

Videre skal landene legge til rette for adgang til sivil infrastruktur og logistikk for forskning, herunder også lagring og transport av utstyr og materiale. Også dette vil bidra til å lette internasjonalt samarbeid – infrastrukturen for forskning i Ny-Ålesund er et godt eksempel på slik tilrettelegging.

Definerer Arktis 

For det tredje skal landene sørge for adgang til nærmere definerte geografiske områder. Disse områdene er definert i et vedlegg til avtalen og angir hva hvert enkelt av de åtte landene anser som sitt “Arktis” for formålet med avtalen. For Norges del er sørgrensen for Arktis satt til 62-graden i havet og polarsirkelen på land, mens for eksempel Island (hvis landterritorium ligger sør for polarsirkelen) har definert alle sine land- og havområder som arktiske. Når det gjelder marin forskning viser avtalen til bestemmelsene om marin forskning i Havrettskonvensjonen.

Avtalen har videre en bestemmelse om adgang til data og dataprodukter og deling av slike. Dette er et sentralt spørsmål i en tid da antallet initiativer for arktisk forskning er økende og behovet for informasjonsdeling og dataforvaltning er stort.

 Utdanning

Det er også bestemmelser i avtalen om utdanning og involvering av studenter i forskningen, tradisjonell og lokal kunnskap, intellektuelle rettigheter, med mere. Den tar også hensyn til at mange andre land enn de åtte medlemslandene i Arktisk råd driver omfattende forskning om og i Arktis. Den berører ikke rettigheter og plikter partene har i henhold til andre internasjonale avtaler.

Avtalen ble forhandlet gjennom ni runder fra høsten 2013 til sommeren 2016. Den trer i kraft når de åtte medlemslandene i Arktisk råd har ratifisert den, noe som kan ta flere år. Landene kan imidlertid erklære at avtalen gjelder for dem i påvente av at den trer i kraft. I et overordnet perspektiv er kanskje det viktigste aspektet ved avtalen at den er et bidrag til en utvikling med nye internasjonale avtaler for ulike saksfelt i Arktis. Dette er den tredje avtalen som er forhandlet i løpet av kort tid i regi av Arktisk råd.

Tilrettelegging

Fokuset i avtalen er på tilrettelegging for forskning og reduksjon av hindre som vanskeliggjør internasjonalt samarbeid om forskning i og om Arktis. Dette vil kunne bidra til en mer effektiv kunnskapsutvikling om Arktis og slik sett bidra til at det overordnete formålet med avtalen oppfylles.

Den praktiske betydningen av avtalen avhenger hvordan den blir gjennomført. Summen av områdene som de åtte landene har definert som “arktiske” og dermed omfattet av avtalen er enorm. Det er store ulikheter mellom landene når det gjelder forholdene i deres del av Arktis, politikk ovenfor disse områdene, omfang og innretning på forskningen deres og forskningspolitikk i sin alminnelighet. Gjennomføringen av avtalen vil derfor ikke skje av seg selv - det vil være et kontinuerlig arbeid å få den til å fungere i praksis.

Framsenterets kronikkserie