Klima til besvær

Kronikk

En global klimaavtale lar vente på seg. Mange spennende lokale og nasjonale initiativ vokser imidlertid fram. I sum kan de få global betydning, skriver Jan-Gunnar Winther i denne kronikken.

I Tromsø diskuterer man nå hvilken høyde over havet nybygget ved Framsenteret skal ha. Et eksempel på at klimaendringer ikke bare er noe som skjer ute i den store verden. Foto: Helge M. Markusson, Framsenteret. Frontfoto: Jan-Gunnar Winther. Foto: Ole Magnus Rapp.

Av direktør og forfatter i FNs klimapanel, Jan-Gunnar Winther, Norsk Polarinstitutt

Det virker lenge siden nå. Vi stod i endeløse køer utenfor konferansesenteret i København under klimatoppmøtet COP-15. Det var desember 2009 og hele verden stod i helspenn. Skulle vi endelig klare å bryte isen? Å komme fram til en forpliktende, global klimaavtale som virkelig monnet?

Stampe 

Etter manges mening har stillstand preget klimaarbeidet siden høsten 2009. Noe har selvsagt skjedd siden da, men ikke tiltak som gjør susen. Som en konsekvens har interessen fra media stupt. Samtidig har den vitenskapelige bevisbyrde for at vi har en global oppvarming økt. Vi har tapt verdifull tid. Sannsynligvis har vi også tapt penger hvis en regner langsiktig. Allikevel nøler verdenssamfunnet.

Hvis det er slik at vi mennesker prioriterer kortsiktig velstandsutvikling og økonomisk vekst foran vår framtid på kloden, får vi ikke gjennomført klimatiltak uten å tilrettelegge for vekst. I en slik kontekst har finanskrisen, forståelig nok, skjøvet klimasaken nedover på den internasjonale dagsorden. Når nasjoner står på randen av konkurs må det handles. Og det raskt. Da er det en utfordring å balansere akutte behov mot investeringer til det beste for landet på lang sikt.

Må finne løsninger

Snur man problemstillingen på hodet, betyr det at vi mennesker bare kommer til å bekjempe klimaendringer hvis de truer vår økonomiske vekst og velstand. Dette er nettopp Kinas situasjon hvor global oppvarming vil true landets økonomiske utvikling, kinesernes helse og jordbruket. Kornproduksjonen antas å avta med 5-20 % fram mot 2050. Opplagt utfordrende for Kina. Men kanskje det kan gagne verden at Kina er nødt til å finne løsninger på sine problemer? Løsninger vi alle kan få glede av.

Her hjemme har vi nettopp lagt bak oss kraftige uvær med stort skadeomfang. Ekspertene mener at ekstremvær vil ramme oss oftere og hardere i framtiden. Det er derfor gledelig når Porsgrunn kommune melder at de vil bruke millioner på tiltak mot ras og flom.

En slik framtidsrettet og proaktiv handlemåte kommer til å spare samfunnet for store beløp og er et forbilde for samfunnsplanleggere. Vi lider jo vanligvis av en notorisk god evne til å handle reaktivt. Mentaliteten fra ordtaket ”bedre føre var enn etter snar,” vil forhåpentlig prege regjeringens klimamelding som snart legges fram.

Kontraster

I Tromsø diskuterer man nå hvilken høyde over havet nybygget ved Framsenteret skal ha. I løpet av byggets levetid kan havet stige opp mot 50 cm. Senest i høst rakk springfloa nesten opp til gulvplanet. Heldigvis var det rolig vær uten pålandsvind. Norske kommuner må utvilsomt ta hensyn til økning i havnivået når det skal bygges i strandsonen. Rekken av eksempler hvor scenarioer for klimautviklingen er tatt inn samfunnsplanleggingen øker raskt.

At det foregår slike klimatiltak og -tilpasninger på grasrota er positivt. På samme tid er kontrasten til problemene med å få på plass internasjonale avtaler stor. Ender vi med at tiltak for å bekjempe klimaendringene i all hovedsak blir drevet fram nedenfra? Iverksetting og virkningene av tiltak ville utvilsomt tjent på at vi fikk til en kombinert bottom-up og top-down prosess.

Mens landene diskuterer og forhandler, fortsetter den globale oppvarmingen. 2011 ble riktignok ”bare” det niende varmeste året siden 1880. Ni av de ti varmeste årene har kommet siden år 2000. Klimarekordene har kommet tett, men naturligvis ikke hvert år.

De siste årene har vært preget av en uvanlig lav solaktivitet og fenomenet La Niña i Stillehavet. Begge har en midlertidig, avkjølende effekt. Trolig tiltar derfor oppvarmingen i styrke igjen. Tiden er bokstavelig talt kostbar for verdens klimaforhandlere.

Fattigdomskortet

Hvor komplisert klimautfordringen kan være ble illustrert godt med det såkalte ”fattigdomskortet” som journalist Asbjørn Jaklin i Nordlys så treffende betegnet det i sin omtale av diskusjonene under Arctic Frontiers. Her er problemstillingen: Fattige land trenger energi for å oppnå en velstandsutvikling. Derfor trengs utvinning av norsk olje og gass i en energihungrig verden hvor det fortsatt vil gå år før alternative energikilder kan overta. Ja, selv klimaet kan tjene på norsk petroleumsutvinning fordi alternativet kan være kinesisk kull som forurenser mer.

Resonnementet underkommuniserer allikevel et viktig aspekt. Verden må før eller senere gjennom overgangen fra dagens avhengighet av fossile energikilder til energieffektivisering og alternativ energi. Argumentet om nødvendigheten av fossile energikilder for å bekjempe fattigdom kan i seg selv bli en distraksjon som forsinker utviklingen mot morgendagens energisamfunn. Det er heller ikke opplagt at norsk næringsliv på sikt er tjent med å utsette denne transformasjonen.

Og det er ikke sikkert at fattige land er tjent med en kortsiktig vekst basert på energi fra fossile kilder. FNs klimapanel har dokumentert at de fattigste delene av verden vil bli rammet desidert hardest av en global oppvarming.

Å tenke helhetlig og langsiktig er ikke lett. I klimasaken er det rent ut besværlig. Men ikke desto mindre helt nødvendig.

Første gang publisert i Nordlys 1. februar 2012

Framsenterets kronikkserie