Kontinetalsokkel

Havforvaltning i FNs Generalforsamling

I løpet av noen få tiår er det utviklet en omfattende orden for verdenshavene: Havrettskonvensjonen av 1982 utgjør det globale rammeverket for all aktivitet til havs og forvaltning av disse. 

Kontinetalsokkel_650x337.jpg

Havrettskonvensjonen av 1982 gir kyststatene suverene rettigheter over naturressursene på og i kontinentalsoklene, samt i vannsøylen i 200-mils økonomiske soner. 3D-kart over kontinentalsokkelen utenfor Senja/Andøya. Data fra Kartverket og MAREANO.

Av  Alf Håkon Hoel, Fiskeriråd, Ambassaden i Washington DC

Konvensjonen gir kyststatene suverene rettigheter over naturressursene på og i kontinentalsoklene, samt i vannsøylen i 200-mils økonomiske soner. FN-avtalen om fiske fra 1995 legger til rette for en styrket forvaltning av fiskerier verden over.

Havrettskonvensjonen har tilnærmet global oppslutning, med 168 statsparter. FN-avtalen om fiske har 83 statsparter. Basert på disse avtalene vedtar Generalforsamlingen i FN årlige resolusjoner om henholdsvis havrett og bærekraftige fiskerier. Disse er uttrykk for verdenssamfunnets syn på det globale rammeverket og hvordan dette skal gjennomføres. Resolusjonsforhandlingene om havrett og fiskerier er således en viktig arena for den globale normutviklingen på området.

Den norske grunnholdningen her er å styrke Havrettskonvensjonen som den overordnete, globale rettslige rammen for all forvaltning og aktivitet på, for og i havet. Andre tiltak og avtaler må være konsistente med denne konvensjonen og bidra til å styrke dette globale rammeverket. Fra norsk side har en også vært opptatt av at tiltak skal være basert på den beste tilgjengelige vitenskapelige kunnskap, styrking av regionalt samarbeid og bærekraftig bruk av havene og ressursene der.

Fiskeriresolusjonen omhandler blant annet  bærekraftige fiskerier, gjennomføring av FN-avtalen og tilknyttede instrumenter (bl.a. FAO-aktiviteter), ulovlig fiske, kontroll, overvåkning og etterlevelse, overkapasitet, bifangst og utkast, regionalt samarbeid, ansvarlig fiske, kapasitetsbygging, med mere. Hovedspørsmål i år er oppfølging av evalueringskonferanse for FN-avtalen om fiske og arbeid med påvirkning fra bunnredskap i sårbare økosystemer. Også oppfølgingen av FNs bærekraftsmål og spesielt havmålet, er sentralt. Fra norsk side har en her lagt vekt på sjømatens bidrag til mattrygghet.

Havrettsresolusjonen er omfattende. Forhandlingsutkastet i 2016 var på 69 sider med nærmere 300 paragrafer og mer enn 30.000 ord. Den omtaler blant annet gjennomføring av konvensjonen og relaterte instrumenter, fredelig konfliktløsning, Havbunnsmyndigheten, Havrettstribunalet og Kommisjonen for fastsettelse av kontinentalsokkelens yttergrenser, maritim sikkerhet, det marine miljø og marine ressurser, marint biologisk mangfold, marin forskning, prosessen for for vurdering av havenes miljøtilstand og regionalt samarbeid. Også her var det spørsmål om hvordan bærekraftsmålene skulle reflekteres. Et annet spørsmål var hvordan prosessen rundt biologisk mangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon skal omtales.

Sett i et litt større perspektiv, har havarbeidet under Generalforsamlingen økt betydelig i omfang og betydning etter at Havrettskonvensjonen og FN-avtalen har trådt i kraft. New York har blitt arena for et økende antall prosesser og initiativer som berører hav i FN-systemet. Resolusjonene gir de årlige rammene for dette og en er nå oppe i et ti-talls møter i året.

Det store omfanget og den tematiske kompleksiteten i resolusjonene gjør drøftelsene kompliserte. I realiteten er det få land som deltar aktivt - et ti-talls land  er aktive i arbeidet med fiskeriresolusjonen. Havrettsresolusjonen er det flere som engasjerer seg i, mer enn 25 land er aktive. Norge er blant de mest aktive i begge.

I tillegg til prosessene under Generalforsamlingen er det havrelaterte prosesser også andre steder i FN-systemet, i særorganisasjoner som FAO og UNESCO og i programmer som UNEP. Disse er ikke alltid like godt koordinert hverken seg imellom eller med det som foregår under Generalforsamlingen. UN Oceans ble opprettet i 2003 for å styrke samordningen mellom et tyvetalls FN-organer i havspørsmål.

Resolusjonene bidrar til bedre gjennomføring av Havrettskonvensjonen og FN-avtalen om fiske ved at de gir en årlig gjennomgang av dette. Men samtidig er det åpenbart at det er store mangler i gjennomføringen i store områder – i et globalt perspektiv er dette hovedutfordringen.

Utviklingen av innhold i resolusjoner om havrett og om fiskerier er langsom og måles best på lange tidsskalaer. Men den er viktig for vedlikehold og utvikling av en regelbasert orden for havene og ressursene der. Man har fått én arena for dette, der de årlige resolusjonene kan sees som uttrykk for verdenssamfunnets vilje på dette området.

Publisert i FiskeribladetFiskaren

Framsenterets kronikkserie