Bidrar til økt forståelse

Framsenterets kronikkserie

Fjellreven og svalbardrypa kan bidra til å øke vår forståelse av hvordan arter og økosystemer påvirkes i et varmere Arktis, skriver forsker Eva Fuglei i denne kronikken.

 Fjellrev / Polarrev

Fjellrev/Polarrev i sommerpels. Mor er hvitrev. Valp er blårev. Foto: Norsk Polarinstitutt.

Av Eva Fuglei, forsker, Norsk Polarinstitutt

”Tusenvis av fjellrever ned Karl Johan” – stod det å lese på hjemmesiden til Miljøagentene i sommer. Nå var det ikke virkelige rever som var på vei ned hovedgaten i Oslo, men flere tusen barn utkledd som fjellrever. De deltok i Miljøagentparaden for å vise at det er viktig å ta vare på alle artene som lever i naturen vår.

Ikke siden slutten av ”den lille istiden” da fjellrevens sørligste utbredelse strakte seg helt sør til Agderfylkene har det løpt så mange fjellrever rundt i Fastlands-Norge.

Etter hvert som klimaet senere ble varmere krøp fjellrevens utbredelse nordover og i dag er det omtrent bare 50 voksne fjellrev på fastlandet. Her har den rødlistestatus som ”kritisk truet”, det vil si at den er så fåtallig at den når som helst kan dø ut.

På Svalbard er situasjonen for fjellreven betydelig bedre og bestanden anses som bærekraftig. Det gjelder også bestandene i det meste av fjellrevens sirkumpolare utbredelsesområde.

Fjellreven – en flaggskipart

Fjellreven er en av ti arter som av verdens naturvernunion (IUCN) er utnevnt som flaggskipart for å belyse effektene av klimaendringer. Flere negative effekter kan forventes.

Den største trusselen for fjellreven globalt er gjengroing av tundraen. Med et varmere klima vil skoggrensen krype nordover mot de arktiske kystene og etter hvert fortrenge det smale sirkumpolare tundrabeltet og med det også fjellreven. Men før skogen inntar tundraen vil oppvarmingen føre til at sørligere arter, særlig rødreven, trekker lenger nord på tundraen, og inn i fjellrevens domene. Rødreven er både større og sterkere og utkonkurrerer fjellreven.

 

En annen risiko er at fjellreven i store deler av utbredelsesområdet livnærer seg hovedsakelig av lemen. Disse ”lemenrevene” yngler bare i lemenår. Man har allerede nå observert at lemenårene uteblir med et varmere klima. Tapes lemenårene forsvinner også lemenspesialisten fjellreven fra de deler av tundraen hvor andre byttedyr er for sjeldne til å gi fjellreven et levegrunnlag.

 

Fjellreven er av verdens naturvernunion (IUCN) utnevnt som "flaggskipart" for å belyse effektene av klimaendringene. Foto: Eva Fuglei / Norsk Polarinstitutt

Fjellrev på Svalbard

Fjellreven finnes over det meste av øygruppen Svalbard. Her er den karakterisert som en ”kystrev” som hovedsakelig inngår i den marine næringskjeden med en diett som domineres av sjøfugl og sjøpattedyr.

Men kystrever er også typiske opportunister som tar gås, rype og reinkadaver når anledningen byr seg. Kystrev finnes også på Island og Grønland. Fjellrevbestanden på Svalbard overvåkes årlig av flere grunner. For det første er fjellreven en såkalt toppredator, det vil si et rovdyr på toppen av næringskjeden. Toppredatorer reflekterer og påvirker prosesser i økosystemet og er derfor viktige indikatorer for naturovervåking. For det andre fangstes fjellrev årlig på Svalbard og overvåking må til for å kontrollere at fangsten er bærekraftig.

Fjellrev har vært fanget på Svalbard gjennom flere hundre år og i dag er fangst tillatt utenfor fredningsområdene fra 1. november til 15. mars. Fangsten foregår i fire–fem forskjellige områder og det tas ut omlag 80 til 300 rev i året. For det tredje er fjellreven viktig smittebærer av såkalte zoonoser (dyreoverførte sykdommer til mennesker) som rabies og bendelmarken Echinococcus multilocularis, og overvåking av frekvensen av disse parasittene i fjellrev er et helseanliggende.

Er svalbardreven klimapåvirket?

Uten lemenavhengighet og med røde storebrødre og skogen langt unna er nok fjellreven mindre følsom for klimaendringer på Svalbard enn mange andre steder i Arktis. Et varmere klima med mer ustabile vintre kan gi økt tilgang på reinsdyrkadaver. Dette kan på kort sikt være positivt for fjellreven på Svalbard.

Men hva som vil skje med fjellrevens utbredelse på Svalbard i et lengre tidsperspektiv er mer usikkert. Så langt tyder ikke overvåkingsdata på at det er langsiktige endringer i fjellrevbestandene på Svalbard, og det er all grunn til å anta at bestandene vil være levedyktige også i de nærmeste tiårene.

Selv om vi ikke har gode bestandsestimater for fjellrev for hele øygruppen, er bestandstettheten i et av overvåkingsområdene, Adventdalen-Sassendalen (ca. 900 km2), anslått til mellom 1–1.5 rev per 10 km2. Dersom tundraen lenger sør gror igjen av skog og rødreven fordriver fjellrevene enda lenger nord på fastlandet, vil fjellreven i fremtiden kanskje kun finnes på arktiske øyer som Svalbard.

Svalbardrypa – en unik ”skarv” for Svalbard

Fjellrypa har i likhet med fjellreven en sirkumpolar utbredelse, men utbredelsen er adskillig mer omfattende enn hos fjellrev siden fjellrypa finnes i en rekke høyfjellsområder langt mot sør. Det finnes omlag 30 underarter av fjellrype og en av disse, svalbardrypa, finnes på Svalbard. Svalbardrypa er den eneste plantespisende fuglearten som tilbringer hele året på Svalbard.

I og med at svalbardrypa bare finnes på Svalbard og Frans Josefs land har Norge et spesielt forvaltningsansvar for denne underarten. Svalbardrypa er en vanlig hekkefugl over det meste av øygruppen bortsett fra i de nordøstligste delene.

Den er ikke konstatert hekkende på Kvitøya, Kong Karls Land, Hopen og Bjørnøya, men disse områdene er lite befolket og kunnskapsgrunnlaget er dermed dårlig. Fjellrypa kan ha mange navn, som skarv, fjellskarv eller skarvrype. Skarvrypehøgda i Sassendalen har fått tildelt navnet sitt fra fjellrypene på Svalbard.

Varierende rypebestander

I store deler av fjellrypas sirkumpolare utbredelsesområde eksisterer det svært lite kunnskap om bestandstettheter og trender over tid, og anslagene for de fleste steder er forbundet med stor usikkerhet. Bestandstetthetene kan variere voldsomt fra år til år, og noen steder er det seks til ti års bestandssykluser.

I slike tilfeller kan tetthetene variere fra mindre enn en til mer enn 60 ryper per kvadratkilometer. Fjellrypa har forsvunnet fra lokale områder i Storbritannia etter beitekonkurranse med sau, og i Sibir etter utbygginger og habitatsødeleggelser. På Island har det vært en nedgang i fjellrypebestanden på fire prosent per år siden 1981, og den ble rødlistet i 2003.

I Sverige rapporteres det om synkende bestander av ukjente årsaker. Det ser ut til å være en nedgang i bestandene på Fastlands-Norge også, men på grunn av manglende overvåkingsdata er estimatene svært usikre.

På Fastlands-Norge er rype (både lirype og fjellrype) den mest populære jaktbare småviltarten. I løpet av nesten ti år har det årlige jaktuttaket gått ned fra 400 000 – 500 000 til 150 000 – 200 000 ryper. Det er utfordrende for jegere å skille artene, og derfor er det vanskelig å si hvor stor jaktuttaket av fjellrypa utgjør.

Rypeovervåking på Svalbard

Svalbardrype er en viktig småviltart som det har vært drevet utstrakt jakt på i flere hundre år uten at det har eksistert informasjon om bestandens størrelse eller status. I 1997 startet registreringen av jaktuttaket og frem til 2010 er det årlig tatt ut fra 486 til 2069 ryper.

Jegerne leverer inn vinger til aldersbestemmelse som gir en indikasjon på produksjonen i området. Norsk Polarinstitutt har aldersbestemt alle innleverte vinger og produksjonsestimatene varierer mellom tre og fem ungfugl per rypepar. Siden 2000 har vi gjennomført årlige registreringer av vårtetthet av territoriehevdende stegg i Adventdalen og Sassendalen, et område på om lag 1000 kvadratkilometer.

Overvåkingen viser at svalbardrypa, sammenlignet med en del andre underarter av fjellrype, er en bestand med lave tettheter med relativt lite variasjon fra år til år; dvs. fra om lag en til fire stegg per kvadratkilometer. Overvåkingsserien fra Svalbard er foreløpig ikke lang nok til å si om det er syklisitet i bestandsvariasjonen.

Bestandsovervåkingen vi har utviklet og tilpasset for svalbardrype har vist seg å være såpass hensiktsmessig for både forskning og forvaltning at forskere på fastlandet ønsker å benytte metoden for å skaffe mer kunnskap om rypebestandene.

Klima og svalbardrype

Det er ikke kjent hvilke effekter endringer i klima kan ha på svalbardrypa. Generelt vet vi at hønsefugler som rype er veldig avhengige av å synkronisere klekkingen av kyllinger i forhold til utvikling av næringsplanter. For andre nordlige hønsefuglarter er det vist at vegetasjon og klekking har kommet i en ugunstig utakt under raske klimaendringer.

Andre usikkerheter er knyttet til økende gåsebestander på Svalbard, som sannsynligvis konkurrerer med svalbardrypa om næringsplanter. Vanskelighetene vi så langt har med å forutsi svalbardrypas skjebne i et varmere klima er et eksempel på utfordringene forskere og naturforvaltere står overfor i tiden som kommer.

Allikevel representerer både fjellreven og svalbardrypa arter som lever i et relativt enkelt økosystem med klare klimapåvirkninger, og kan i sammenheng tjene som gode modeller for å øke vår forståelse av hvordan arter og økosystemer påvirkes i et varmere Arktis.

Kronikken er også publisert i forskning.no

Framsenterets kronikkserie:

27. oktober 2010: Bjørn Fossli Johansen og Jan-Gunnar Winther: Mot et grønnere Russland?

27. september 2010: Mariann Mathisen og Harald Dag Jølle: Ishavsfangst og polarforskning

15. september 2010: Jan--Gunnar Winther: Polarnasjonen Kina

27, august 2010: Reinhold Fieler: Et moderne kappløp rundt Nordpolen

25. juni 2010: Jan Gunnar Winther: Når det umulige skjer

15. mai 2010: Jan-Gunnar Winther: Klima-strutser

30. april 2010: Helge M. Markusson: Viktig forskningssamling i nord

23. april 2010: Godfroid Jacques: Nytt senter gir unik mulighet til å bidra

14. april 2010: Arvid Hallén: Nordområdeforskningen i endring

6. april 2010: Jan-Gunnar Winther: Nansen-Amundsenåret 2010

8. mars 2010: Gunnar Jordfald og Inge Jan Henjesand: Kan hente hjem mer EU-forskning

4. mars 2010, Lars Fause: Svalbardtraktaten - 90 år og like aktuell

17. februar 2010,  Jan-Gunnar Winther, Tore Nepstad og Jarle Aarbakke: Renner tiden ut for et isgående fartøy?

1. februar 2010,  Helga Pedersen og Arne L. Haugen: Steinrike nordområder

27. januar 2010, Nalan Koc og Jan-Gunnar Winther:  Klima, vi er på rett spor

22. januar 2010, Salve Dahle og Reinhold Fieler:  Navet i nordområdepolitikken

20. januar 2010, Jan Gunnar Winther:  Blått polhav?