havf2

Bærekraftsmålene og havet

Brundtlandkommisjonen satte for 30 år siden spørsmål om miljø og utvikling på den globale dagsordenen. Nå gjelder det å finne svar på spørsmålene for hvordan vi tar vare på havet.

Av Alf Håkon Hoel, Fiskeriråd, Ambassaden Washington DC

Brundtlandkommisjonen satte for 30 år siden spørsmål om miljø og utvikling på den globale dagsordenen. “Bærekraftig utvikling” var stikkordet for hvordan hensynene til miljø og utvikling skulle forenes både i rom og tid, mellom land og mellom generasjoner. Flere globale miljøkonferanser i FN-regi utviklet planer for hvordan ambisjonen om bærekraftig utvikling skulle kunne realiseres, så som “Agenda 21” (1992), “Handlingsplanen fra verdens miljøtoppmøte” (2002) og “Fremtiden vi ønsker” (2012). Tusenårsmålene fra 2000 handlet om mye av det samme.

Som oppfølging av alt dette vedtok FNs Generalforsamling i 2015 bærekraftsmål for utvikling frem mot 2030. 2030 agendaen har 17 mål for økonomiske, sosiale og miljømessige forhold og omfatter tema som fattigdom, matsikkerhet, helse, utdanning, likestilling, energi, klima og hav. For hvert mål er det en rekke delmål (“targets”) – det er i alt 169 slike. Statsminister Erna Solberg deltar i ledelsen av FN sin pådrivergruppe for realisering avmålene. 

Bærekraftsmål nr 14 handler om havet: “Bevare og bruke hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling.” De 10 delmålene her omfatter reduksjon av forurensingog forsøpling, bevaring av økosystemer, havforsuring, fiskeriforvaltning, marine verneområder, fiskerisubsidier, små øystater, forskning, småskala fiske og gjennomføring av Havrettskonvensjonen. For hvert delmål er det en eller flere indikatorer. Noen eksempler:

Delmålet om bærekraftig forvaltning og beskyttelse av økosystemer dreier seg om å oppnå en tilstand med sunne og produktive hav. Dette skal måles ved andelen av landenes økonomiske soner som er forvaltet ved en økosystembasert tilnærming. 

For fiskeriforvaltningen er delmålet å gjenoppbygge fiskebestander minst til et nivå der de gir maksimal bærekraftig avkastning (MSY). Dette skal oppnås gjennom reguleringer som gjør slutt på overfiske, stanser ulovlig og uregulert (IUU) fiske og ødeleggende fiskemetoder, samt gjennomfører vitenskapelig baserte forvaltningsplaner. Dette skal måles ved andelen av fiskebestandene som er på bærekraftig nivå. I dag er omlag en tredel av verdens fiskebestander overbeskattet, ifølge FAO. 

Delmålet om marine verneområder sier at man innen 2020 skal ha bevart minst 10% av kyst- og havområdene, basert på den beste tilgjengelige vitenskapelige informasjon. Dette skal måles ved andelen havområder som er beskyttet.

Det er kanskje tidlig å vurdere effekter halvannet år etter at målene ble vedtatt. Men noe kan vi likevel si. For det første begynner man ikke på bar bakke. Som nevnt er det en omfattende forhistorie og arbeidet med disse spørsmålene har pågått i mange år og på mange arenaer. Det gjelder ikke minst i forhold til havmålet, der antallet arenaer, prosesser og aktører har økt betydelig de siste tiårene.

For det andre, hva er realismen i målene? Her vil det være forskjeller mellom ulike delmål og det er ikke alltid lett å måle dette. En vurdering av gjennomføring av økosystemmålet er problematisk blant annet fordi det ikke finnes noen omforent definisjon av økosystembasert forvaltning. Da vil det være enklere å vurdere oppnåelse av MSY-målet for fiskeriforvaltningen. Dette målet satte en seg også i handlingsplanen fra 2002, uten at den globale tilstanden har blitt bedre. Når det gjelder marine verneområder er det heller ingen omforent forståelse av hva som skal regnes inn. Et annet spørsmål her er hvor fruktbart det er å bruke antall km2 vernet som mål - gir dette et godt bilde av reell forvaltning?

For det tredje, havmålet og delmålene der må ses i forhold til de andre målene. Fiskeri og havbruk er også viktige i forhold til bærekraftsmål nr 2 om mattrygghet. Fiskeriene sin rolle i den globale matforsyningen generelt og i utviklingsland spesielt får stadig større oppmerksomhet.

Endelig, nøkkelspørsmålet er gjennomføring av praktiske tiltak slik at målene nås. Innenfor fiskeriforvaltningen vet vi mye om hva som skal til for å sikre bærekraftig forvaltning. Det er godt dokumentert at der en har gode kunnskaper om økosystemer og ressurser, forvaltningsplaner og effektive reguleringer, samt ordninger for å håndheve disse, er fiskeriene bærekraftige. Et viktig anliggende er da å bidra til at land bygger ut forvaltningsregimer som har disseelementene. 

Norge bidrar i arbeid med kapasitetsbygging i land i sør - årlig brukes det 150-200 millioner kroner gjennom Nansenprogrammet som drives i regi av FAO og bilateral innsats i utvalgte land. Det nyetablerte “Fisk for utvikling” programmet vil kunne styrke denne innsatsen. En reell oppnåelse av havmålene vil kreve en bred innsats i kunnskapsoppbygging i årene fremover. Norske erfaringer og kompetanse innen havforskning, fiskeriforvaltning og havbunnskartlegging (Mareanoprogrammet) er viktige her og har global interesse. 

En oversikt over målene finnes her: https://www.norad.no/om-bistand/barekraftsmalene/barekraftsmalene-hovedmal-og-delmal/

Framsenterets kronikkserie